Museer er kunnskapsinstitusjoner med makt til å påvirke hva samfunnet skal forstå som viktig, og dermed «riktig» å vise fram. Hvordan skal vi som arbeider på et museum, forholde oss til at samlinger sjelden har en representativ kjønnsbalanse å ta utgangspunkt i for å formidle «den riktige historien, den sanne naturforståelsen og den gode kunsten»?  

Til tross for at representasjon og synliggjøring av kvinners historie har vært et tema i mange tiår, så er det «fortsatt ikke selvsagt at kjønnsperspektivene inkluderes i verken innsamlings-, bevarings-, eller formidlingsprosjekter. Kvinne- og kjønnsperspektivet er ganske enkelt ikke innarbeidet i museenes virke, det er tvert imot noe som må argumenteres for i hvert konkrete tilfelle, i hver enkelt kontekst». Historisk har kvinner levd under andre vilkår enn menn. Kvinner har hatt større begrensninger i livsutfoldelsen knyttet til juridiske rettigheter så vel som uformelle konvensjoner, som sosial kontroll og påført reproduktivt ansvar. Likevel finner vi mange framtredende kvinner når vi går til primærkildene, kvinner som enten er «glemt», «ignorert» eller aktivt skrevet ut av historien.  

Museumsverktøy tar utgangspunkt i en forståelse av at museet ikke er en nøytral institusjon.  Først må vi erkjenne at museer har vært kjønnsblinde i sin innsamlings- og innkjøpspolitikk. Deretter må det etableres en vilje til endring, og så må tiltak iverksettes. Slik kan vi unngå å reprodusere begrensede og stereotype framstillinger om kjønn og kjønnsroller, og slutte å formidle en historie hvor menn er bedre representert enn kvinner og hvor kvinner behandles som «et vedlegg».