Myteknuseren utgjør et knippe påstander og spørsmål en risikerer å møte på når en arbeider med kvinnehistorie og kjønnsperspektiver. Myteknuseren gir råd til hvordan en kan imøtekomme slike påstander, slik at det blir mulig å konsentrere seg om den virkelig viktige diskusjonen. Den handler ikke om hvorvidt det er nødvendig å arbeide med kvinnehistorie, kjønnsbalanse, kjønnsperspektiver og kjønnsmangfold, men hvordan vi kan gjennomføre det.

Når fravær av kvinnelig representasjon blir adressert og kjønnsperspektiver etterlyst, kan en møte både nikkende bekreftelse og motstand. Vel så ofte som vi har fått motstand, har vi møtt taushet.

Berit Ås’ De fem hersketeknikker har lenge vært til god hjelp i møte med taushet, for eksempel hersketeknikk nummer én, usynliggjøring. Opplevelsen av å bli forbigått i møter, på kontoret eller andre steder er en av de klassiske hersketeknikkene, som flere – både kvinner og menn – i dag kjenner til og dermed kan adressere. 

Det er ikke alltid mulig å styre andres møtekutyme. Kanskje gruppen trenger å bli aktivisert med et spørsmål, en problemstilling som direkte angår dem, eller at du byr på egne feil og blindsoner og spør dem om råd. Noen ganger vitner taushet om usikkerhet. Man vet rett og slett ikke hva en skal svare, man blir redd for å svare feil, og så blir løsningen å ikke si noe. Taushet på grunn av usikkerhet er noe annet enn taushet som følge av uenighet eller likegyldighet.

Å være klar over hvilke påstander og motforestillinger man kan møte på, gjør det lettere å imøtegå dem ved hjelp av ulike grep. Verktøyene blir flere etter hver erfaring, så samle dem gjerne på ett sted. Her er våre.

–hvordan imøtegå følelsesbaserte påstander om kjønn og kvinnehistorie?

1. Jeg føler at vi allerede er kjønnsbevisste, og ser ikke helt poenget med et slikt prosjekt

Svar: Det er lett å kaste ut en påstand om at et museum er kjønnsbevisst. Da kan et enkelt spørsmål om hvordan være et fint sted å starte for å imøtekomme følelsesbaserte påstander: Hvordan har utstillingsprogrammet sett ut de siste ti årene? Står det noe i planverket om kvinnehistorie eller kjønnsperspektiver? Tallenes tale gir et nytt grunnlag for videre diskusjon, og avdekker eventuelle misforhold mellom følelse og realitet.

2. Kjønnslikestilling var viktig før, men nå har vi jo kommet så langt

Svar: Det er viktig å presisere at likestilling i samfunnet ikke automatisk kan overføres til kjønnsbalanse i museenes samlings- og formidlingspraksiser.

Norge er ett av verdens mest likestilte land. Det skal vi være glade for, men dessverre bruker noen dette argumentet som en sovepute når ulikestilling og maktstrukturer tas opp. Vi har fremdeles en vei å gå, det har blant annet #metoo vist oss.

Omtrent 90 prosent av kunsten i norske museer er laget av menn. Da er det opplagt at museer må forplikte seg til å arbeide med kjønnsubalansen i sine samlinger og at arbeidet krever en strategi, både for å skape like muligheter for framtiden og rette opp historiske skjevheter.

Kilde: https://www.equalitycheck.it/equalart

3. Museer har i dag et stort fokus på kvinnelige kunstnere og historiske kvinner, bare se på overskrifter i nyhetsbildet og hvordan museene promoterer seg selv!

Svar: Museers markedsstrategi forteller først og fremst noe om hva museet ønsker å identifisere seg som. Det betyr ikke automatisk at kvinnelig representasjon er likestilt mannlig, verken i samling eller formidling.

Mange museer ønsker å promotere at de styrker samlingens kjønnsbalanse. Det er klok markedsføring, og det kan ha en positiv innvirkning på andre liknende institusjoner. Men det betyr ikke at museets samling har en balansert kjønnsrepresentasjon. Foreningen Balansekunst kaller fenomenet formulert i påstand nummer 3 for et kommersielt likestillingsparadoks.

Kilde: https://balansekunstprosjektet.no/

4. Vi har ikke ressurser til å arbeide med oppgaver utover våre museumsfaglige kjerneoppgaver

Svar: Museet er ikke en (kjønns-)nøytral institusjon, det har heller aldri vært det. Man kan derfor gjøre kjønnsrepresentasjon til en del av museenes kjernevirksomhet, og ikke en oppgave som skal komme i tillegg.

Første steg å gå fra å være et kjønnsblindt, til å bli et kjønnsbevisst museum, er å erkjenne at museet som institusjon har blitt formet av noen patriarkalske strukturer. Dette kan arbeides med ved å inkludere kjønnsbevissthet i museets strategiplan og nevne kjønnsstudier som en ønsket kvalifikasjon i stillingsutlysninger.

–om å velge og om å velge bort.

5. Vi velger først og fremst ut fra kvalitet og det som er historisk viktig, ikke kjønn

Svar: Å arbeide for en balansert kjønnsrepresentasjon i museenes samlinger og utstillinger handler om demokrati, rettferdighet og museers forpliktelse til å gjenspeile hele samfunnet. Halvparten av jordens befolkning er kvinner, men dette blir ikke nødvendigvis reflektert i museers utstillinger.

Representasjonsargumentet er særlig viktig for natur- og kulturhistoriske museer. Kunstmuseer har først og fremst gjort utvalg basert på hva som til ulike tider og steder har blitt vurdert som av høy kunstnerisk kvalitet. Kvalitetsargumentet er velkjent å høre fra direktører, kuratorer og gallerister som forsvarer sine valg innen innkjøp og utstillingsprogram. I denne uttalelsen aner vi noen normer som antyder en forståelse om at kvaliteten blir truet hvis vi arbeider for en mer likestilt representasjon. Påstanden faller på sin egen urimelighet og indikerer forutinntatte holdninger.

6. Vi gjør valg basert på hva som er naturlig for oss

Svar: Når vi etterlyser kvinnelig representasjon, er det ikke alle museer som oppfatter det som en ‘naturlig’ del av deres arbeid. Men kjønnsperspektivet angår alle museer, enten man formidler teknologihistorie, kystkultur eller naturhistorie.

I 2019 inviterte Polarmuseet en kjønnsforsker til å gi et kritisk, kjønnet blikk på deres utstilling om polarhistorie. Det som inntil da hadde vært ansett som naturlig, ble nå stilt spørsmål ved. Metoden er kjent som normkritisk tilnærming. Polarmuseets fortelling om den maskuline polarhelten og fangstmannen ble utfordret. Det åpnet opp for fortellinger som inkluderte både kvinner og menn, som også brøt med tildelte tradisjonelle kjønnsroller.

Fordi dokumentasjon av, og fortellinger om, menn har dominert kunsthistorien og historiefaget, har vi lettere for å akseptere at menn også får ta større plass når samfunnet skal presenteres i en utstilling. Helene Uri har dokumentert at dette også gjelder fordelingen mellom kvinner og menns taletid og kjønnsrepresentasjon i folkemengder. Argument nr. 6 møter dem som stiller spørsmål ved det bestående, men hva som anses som naturlig, er påvirket av samfunnets normer.

Kilder: https://kjonnsforskning.no/nb/2019/12/polarmuseet-bryter-kjonnsrollemonstre og Uri, Helene. 2018. Hvem sa hva? Om kvinner, menn og språk.

–om kvinner og kjønn

7. Jeg tør ikke å gå inn i den der kjønnsproblematikken. Det er så lett å trå feil, og jeg ønsker ikke å såre noen

Svar: Kjønn kan være komplisert, men noen ganger er det svært enkelt. Utgangspunktet for å snakke om kjønnslikestilling på museum handler om at museene våre skal gjenspeile det samfunnet de representerer, og gi en sannferdig framstilling av virkeligheten.

Lederplassen i Museumsnytt oppsummerer det i grunnen godt: Tagg en kvinne, skriv navnet hennes, fortell hvem hun var, ikke bare hvem hun var med eller for. Husk kvinnehistorien, husk på de kvinnelige kunstnerne, let etter dem, kjøp dem inn, løft dem fram, still dem ut. Museer skal i tillegg selvfølgelig representere mangfoldet i samfunnet, inkludert mangfold av kjønnskategorier.

Kilde: https://museumsnytt.no/i-skyggen-av-debattene/

8. Hvorfor skal vi eksplisitt nevne kvinner og menn, er ikke målet at vi skal bli mer kjønnsnøytrale?

Svar: Hvis kjønnsnøytrale begreper skal brukes, må begge kjønn være noenlunde likt representert. Risikoen ved å bruke et kjønnsnøytralt språk er at kjønnene blir usynlige, eller at ett kjønn gjøres til representant for mennesket som helhet.

Det er viktig å understreke at kjønn er relevant på ulike måter i forskjellige sammenhenger, det kommer an på hva vi ønsker å oppnå. Da yrkestittelen helsesøster skiftet navn til helsesykepleier, søkte tre ganger så mange menn seg til studiet.

Kjønnsnøytrale titler er et godt grep for en mer kjønnsbalansert rekruttering. Men betyr det at vi bør unngå å bruke ordene kvinne og mann? Språkrådet presenterer noen grunnregler for et kjønnsbalansert språkbruk. Når det er tale om begge kjønn, bruk kjønnsnøytrale begrep, skriver de. For å gjøre begge kjønn synlige, bruk ordene kvinne og mann, jente og gutt.

En måte å inkludere alle som ikke identifiserer seg innenfor tokjønnsmodellen, er å bruke og skrive «alle kjønn» istedenfor begge kjønn.

Kilder: https://sykepleien.no/2019/06/tredobling-av-antallet-menn-som-vil-bli-helsesykepleier og https://www.sprakradet.no/sprakhjelp/Skriverad/Kjoenn/

9. Det er fint at noen vektlegger kvinner, men hva med andre underrepresenterte grupper, og hva med menn?

Svar: Kritiske spørsmål som disse har gitt oss et interseksjonelt, feministisk perspektiv. Interseksjonalitet handler om å undersøke sammenhengene mellom ulike variabler som klasse, etnisitet, kjønnsuttrykk og religion, i tillegg til kjønn når disse krysses. Det er et verktøy for å gi oss et mer nyansert bilde av mennesker.

Museer bør etterstrebe en mangfoldig representasjon av kvinner og en nyansert representasjon av andre underrepresenterte grupper. Kjønnsperspektiver har også vist seg å være gode verktøy for å utfordre stereotype framstillinger av menn.

Relativiseringen formulert i spørsmål nr. 9 er kjent under uttrykket «whataboutism» og kan virke avledende i debatt. Da kan det være godt å være klar over utsagnets potensielle mekanismer, slik at man kan kjenne det igjen. For selv om det kan være svært viktige spørsmål denne motforestillingen tar opp, er det ikke det dere skal snakke om i dag. Dere skal snakke om noe annet, som også er viktig.

Kilde: https://kjonnsforskning.no/nb/2018/11/patricia-hill-collins-interseksjonalitet-er-mer-enn-en-ide.