Myteknuseren utgjør et knippe påstander og spørsmål en risikerer å møte på når en arbeider med kvinnehistorie og kjønnsperspektiver. Myteknuseren gir råd til hvordan en kan imøtekomme slike påstander, slik at det blir mulig å konsentrere seg om den virkelig viktige diskusjonen. Den handler ikke om hvorvidt det er nødvendig å arbeide med kvinnehistorie, kjønnsbalanse, kjønnsperspektiver og kjønnsmangfold, men hvordan vi kan gjennomføre det.
TAUSHET
Når fravær av kvinnelig representasjon blir adressert og kjønnsperspektiver etterlyst, kan en møte både nikkende bekreftelse og motstand. Vel så ofte som vi har fått motstand, har vi møtt taushet.
Berit Ås’ De fem hersketeknikker har lenge vært til god hjelp i møte med taushet, for eksempel hersketeknikk nummer én, usynliggjøring. Opplevelsen av å bli forbigått i møter, på kontoret eller andre steder er en av de klassiske hersketeknikkene, som flere – både kvinner og menn – i dag kjenner til og dermed kan adressere.
Det er ikke alltid mulig å styre andres møtekutyme. Kanskje gruppen trenger å bli aktivisert med et spørsmål, en problemstilling som direkte angår dem, eller at du byr på egne feil og blindsoner og spør dem om råd. Noen ganger vitner taushet om usikkerhet. Man vet rett og slett ikke hva en skal svare, man blir redd for å svare feil, og så blir løsningen å ikke si noe. Taushet på grunn av usikkerhet er noe annet enn taushet som følge av uenighet eller likegyldighet.
Å være klar over hvilke påstander og motforestillinger man kan møte på, gjør det lettere å imøtegå dem ved hjelp av ulike grep. Verktøyene blir flere etter hver erfaring, så samle dem gjerne på ett sted. Her er våre.
FØLELSER AV FOKUS
1. – Jeg føler at vi allerede er kjønnsbevisste, og ser ikke helt poenget med et slikt prosjekt.
Svar: Det er lett å kaste ut en påstand om at et museum er kjønnsbevisst. Hva sier tallenes tale? Hvordan har utstillingsprogrammet sett ut de siste ti årene? Hvordan er kjønnsfordelingen når vi søker i museets samlinger eller på DigitaltMuseum? Tallenes tale avdekker eventuelle misforhold mellom følelse og realitet. Husk at museene er tillagt demokratiserende funksjoner, og da kan vi ikke ignorere kjønnsperspektivene.
2. – Kjønnslikestilling var viktig før, men nå har vi jo kommet så langt.
Svar: Likestilling i samfunnet kan ikke automatisk overføres til kjønnsbalanse i museenes samlings- og formidlingspraksiser.
Norge er ett av verdens mest likestilte land. Det skal vi være glade for, men dessverre bruker noen dette argumentet som en sovepute når ulikestilling og maktstrukturer tas opp. Vi har fremdeles en vei å gå, det har blant annet #metoo vist oss.
Omtrent 90 prosent av kunsten i norske museer er laget av menn. Da er det opplagt at museer må forplikte seg til å arbeide med kjønnsubalansen i sine samlinger og at arbeidet krever en strategi, både for å skape like muligheter for framtiden og rette opp historiske skjevheter.
3. – Museer har i dag et stort fokus på kvinnelige kunstnere og historiske kvinner, bare se på overskrifter i nyhetsbildet og hvordan museene promoterer seg selv!
Svar: Museers markedsstrategi forteller først og fremst noe om hva museet ønsker å identifisere seg som. Strategien viser ikke nødvendigvis til faktisk representasjon i samlinger eller formidling.
Mange museer ønsker å promotere at de styrker samlingens kjønnsbalanse. Det er klok markedsføring, og det kan ha en positiv innvirkning på andre liknende institusjoner. Men det betyr ikke at museets samling har en balansert kjønnsrepresentasjon. Foreningen Balansekunst kaller dette for «et kommersielt likestillingsparadoks».
4. – Vi har ikke ressurser til å arbeide med oppgaver utover våre museumsfaglige kjerneoppgaver.
Svar: Dette er ikke noe vi kan velge inn eller ut. Spørsmålet er ikke om vi skal jobbe med å synliggjøre kvinner og øvrige marginaliserte grupper, men hvordan. Museet er ikke en (kjønns)nøytral institusjon, det har heller aldri vært det.
Første steg er å erkjenne at museet som institusjon har blitt formet av noen patriarkalske strukturer. Deretter kan vi inkludere kjønnsbevissthet i museets strategiplan og for eksempel nevne kjønnsstudier som en ønsket kvalifikasjon i stillingsutlysninger.
ARGUMENTASJON FOR VALG
5. – Vi må først og fremst velge ut fra kvalitet og det som er historisk viktig, ikke kjønn.
Svar: Å bruke ‘kvalitet’ som argument vitner i beste fall om uvitenhet. Kvalitet er ikke en nøytral og konstant størrelse, men har alltid vært fylt med skiftende innhold til ulike tider og under ulike paradigmer. Derfor må vi heller snakke om forskjellige kvaliteter.
Balansert representasjon er en kvalitet i seg selv. Det handler om demokrati, rettferdighet og museers forpliktelse til å gjenspeile hele samfunnet. Representasjonsargumentet er særlig viktig for natur- og kulturhistoriske museer. Kvalitetsargumentet er velkjent å høre fra direktører, kuratorer og gallerister som forsvarer sine valg innen innkjøp og utstillingsprogram. I denne uttalelsen aner vi noen normer som antyder en forståelse om at kvaliteten blir truet hvis vi arbeider for en mer likestilt representasjon. Påstanden faller på sin egen urimelighet og indikerer forutinntatte holdninger.
6. – Vi gjør valg basert på hva som er naturlig for oss.
Svar: Det som er vanlig virker naturlig, påpekte politikeren og filosofen John Stuart Mill for over hundre år siden. Å stille spørsmål ved det vedtatte, eller vanlige er kjent som normkritisk tilnærming. Å stille spørsmål ved det bestående er en forutsetning for kunnskapsutvikling.
Når vi etterlyser kvinnelig representasjon, er det ikke alle museer som oppfatter det som en ‘naturlig’ del av deres arbeid. Men kjønnsperspektivet angår alle museer, enten man formidler teknologihistorie, kystkultur eller naturhistorie.
Fordi dokumentasjon av, og fortellinger om, menn har dominert kunsthistorien og historiefaget, har vi lettere for å akseptere at menn også får ta større plass når samfunnet skal presenteres i en utstilling. Helene Uri har dokumentert at dette også gjelder fordelingen mellom kvinner og menns taletid og kjønnsrepresentasjon i folkemengder. Hva som anses som naturlig, er påvirket av samfunnets normer.
KATEGORISERINGENS PROBLEM
7. – Jeg tør ikke å gå inn i den der kjønnsproblematikken. Det er så lett å trå feil, og jeg ønsker ikke å såre noen.
Svar: Kjønn kan være komplisert, men noen ganger er det svært enkelt. Utgangspunktet for å snakke om kjønnsrepresentasjon handler om at museene våre skal gjenspeile det samfunnet de representerer, og gi en sannferdig framstilling av virkeligheten før og nå. Museer skal selvfølgelig representere mangfoldet i samfunnet, inkludert mangfold av kjønnskategorier.
8. – Hvorfor skal vi eksplisitt nevne kvinner og menn, er ikke målet at vi skal bli mer kjønnsnøytrale?
Svar: Hvis kjønnsnøytrale begreper skal brukes, må begge kjønn være noenlunde likt representert. Risikoen ved å bruke et kjønnsnøytralt språk er at ett kjønn gjøres til representant for mennesket som helhet. Det finnes mange eksempler på at det mannlige står for det universelle, mens kvinner representerer avvik – eller blir usynlige. Ikke alle identifiserer seg innenfor tokjønnsmodellen, og da kan vi bruke «alle kjønn» istedenfor begge kjønn.
Det er viktig å understreke at kjønn er relevant på ulike måter i forskjellige sammenhenger, det kommer an på hva vi ønsker å oppnå. Da yrkestittelen helsesøster skiftet navn til helsesykepleier, søkte tre ganger så mange menn seg til studiet. Kjønnsnøytrale titler er et godt grep for en mer kjønnsbalansert rekruttering. Men betyr det at vi bør unngå å bruke ordene kvinne og mann? Språkrådet presenterer noen grunnregler for et kjønnsbalansert språkbruk. Når det er tale om begge kjønn, bruk kjønnsnøytrale begrep, skriver de. For å gjøre begge kjønn synlige, bruk ordene kvinne og mann, jente og gutt.
9: – Kvinnerepresentasjon er vel ikke det største problemet. Hva med andre underrepresenterte grupper, og hva med menn?
Svar: En slik relativisering er kjent under uttrykket «whataboutism» og har til formål å virke avledende i debatt. Da er det nyttig å være klar over mekanismene i utsagnet, slik at man kan kjenne det igjen. For selv om det kan være svært viktige spørsmål denne motforestillingen tar opp, er det ikke sikkert det er det du skal snakke om i dag. Du skal snakke om noe annet, som også er viktig.
Kritiske spørsmål kan også være fruktbare i et interseksjonelt, feministisk perspektiv. Interseksjonalitet handler om å undersøke sammenhengene mellom ulike variabler som klasse, etnisitet, kjønnsuttrykk og religion, i tillegg til kjønn når disse krysses. Det er et verktøy for å gi oss et mer nyansert bilde av mennesker.
Museer bør etterstrebe en mangfoldig representasjon av kvinner og en nyansert representasjon av andre underrepresenterte grupper. Kjønnsperspektiver har også vist seg å være gode verktøy for å utfordre stereotype framstillinger av menn.
Kilder
Bergsagel, Ingvald. «Tredobling av antallet menn som vil bli helsesykepleier», Sykepleien, 11.06.2019. https://sykepleien.no/2019/06/tredobling-av-antallet-menn-som-vil-bli-helsesykepleier
Bäckman, Maria og Simon Ekström. «Museer, kön och genus. -några reflektioner kring en närvarande frånvaro». Nordisk Museologi, no. 2 (2011): 83–98.
Chrenshaw, Kimberlé. «Demarginalizing the Intersection of Race and Sex: A Black Feminist Critique of Antidiscrimination Doctrine, Feminist Theory and Antiracist Politics in The University of Chicago», Legal Forum (1989): 139–67.
Equality check, «Likestilling i kunsten». https://www.equalitycheck.it/equalart.
Mill, John Stuart. On the Subjection of Women. 1869/ 2017. https://www.earlymoderntexts.com/assets/pdfs/mill1869.pdf
Moen, Miranda (red.). Argumentasjonsguiden for likestilling og mangfold i kulturlivet. Balansekunstprosjektet. 14.09.2020. https://balansekunstprosjektet.no/nyheter/2020/9/11/argumentasjonsguiden-for-likestilling-og-mangfold-i-kulturlivet.
Språkrådet, «Kjønnsbalansert språk». https://www.sprakradet.no/sprakhjelp/Skriverad/Kjoenn/.
Uri, Helene. Hvem sa hva? Kvinner, menn og språk. Litauen: Gyldendal, 2018.
Ås, Berit. De fem hersketeknikker, Oslo: Female Business Conference, 2016 [1979].