Telling som metode

En som har telt kvinnelig og mannlig representasjon før oss, er forfatter og språkforsker Helene Uri. I boken Hvem sa hva? Kvinner, menn og språk viser Uri at telling gir overblikk og hjelper oss å oppdage «blinde flekker». 

Ved å telle representasjon av kvinner og menn i aviser og på TV blir ofte resultatet at menn opptar rundt to tredjedeler av plassen sammenlignet med kvinner. Mye tyder på at verken kvinner eller menn legger merke til eller i noen særlig grad reagerer på dette misforholdet, skriver Uri. Dette handler blant annet om at vi alle, både kvinner og menn, er sosialisert inn i et samfunn hvor vi er vant til at menn er bedre representert enn kvinner på svært mange arenaer. Det er altså ikke før vi begynner å telle, skriver Uri, at et eventuelt misforhold i kjønnsrepresentasjonen blir tydelig.

Det handler ikke alltid om å telle antall kvinner og menn, men om å telle gjenstander, tekster og bilder tilknyttet en mannlig eller en kvinnelig sfære. Gjenstanders tilblivelse og bruk kan ofte knyttes til et kjønn og dermed påvirke hva som blir fortalt om gjenstanden i utstillingen og hvorvidt det er kvinner eller menn som løftes fram i den fortellingen. Det gjelder eksempelvis for gjenstander knyttet til arbeidslivet, som stort sett alltid har vært kjønnsdelt. 

Det er viktig å vite at fortellingene som kan formidles om en gjenstand dermed kan ha en «kjønnet» begrensning. Gjenstander kan forstås som kjønnet ut fra både produksjon, utforming og bruk. Eksempler på objekter som har et kjønnet design, er leketøy, smykker og klær.

Blikket og det visuelle har stor betydning for den museale representasjonen. Hvordan er menn og kvinner, hunn- og hanndyr plassert i utstillingsrommet, og i forhold til hverandre? 

Flere forskere har vist hvordan hannen blir gjort til midtpunktet i naturhistoriske framstillinger av dyreverden. Kronhjorten står i midten av dioramaet med kollen og kalvene rundt. Valget forklares ofte ut fra en estetisk arrangering med det største og vakreste eksemplaret i midten, men kronhjortens plassering understreker også en patriarkalsk forståelse av dyreriket. 

Disponeringen av rommet innebærer altså også en kjønnsdimensjon som det kan være klokt å diskutere nærmere.

Ved å telle får vi dokumentert svart på hvitt hvordan det står til med kjønns(u)balansen i museene, og mange som har tatt testen blir negativt overrasket over resultatene. «Vi må stenge denne utstillingen», var en konservators umiddelbare reaksjon etter å ha funnet ut at en av museets mye brukte basisutstillinger viste til 40 menn og fire kvinner, hvor tre av kvinnene var nevnt på grunn av hvem de var gift med mens den fjerde var en mytisk figur.

Dersom testen har gitt nedslående funn, så vit at dere ikke er alene! Og ingenting er bedre enn om resultatet viser en mangfoldig og bred representasjon av kjønn. Hensikten med testen er å bli bevisstgjort på forhold som vi ofte er blinde for.

Fraværet av kvinnelig representasjon i utstillinger utspiller seg nemlig rett foran øynene på oss, men paradoksalt nok legger vi sjelden merke til det. Kjønnsforskerne som analyserte utstillinger på Etnografiska museet i Stockholm, kaller fenomenet «en dobbel usynlighet».En forklaring på hvorfor fraværet har gått oss hus forbi, både for publikum og erfarne kjønnsforskere, er at det er fullt mulig å få mye ut av en utstilling – lære, la seg begeistre og forføre – selv om utstillingen har langt flere mannlige representanter for å formidle et tema, en epoke eller en dyreart. Museers utstillinger imponerer gjerne besøkende på andre vis, og i begeistringen forsvinner det kritiske blikket på kjønn. En annen, mer nedslående, forklaring er at vi gjennom århundrene rett og slett har blitt så vant til en skjev og mangelfull kjønnsbalanse at vi ikke legger merke til det lenger. Og enda verre: Forskning viser at om kvinner bruker 30 prosent av taletiden, eller opptar mer enn 17 prosent av folkemengden så tror vi at fordelingen er rundt 50-50. Om balansen bedres og nærmer seg faktisk 50-50, så tror vi at det er en overvekt av kvinner.

Det er altså langt fra sikkert at vi legger merke til fraværet av kvinner, eller så oppfatter vi representasjonen som langt bedre enn hva den faktisk er. Dette er basert på inngrodde konvensjoner, men etter å ha testet utstillingene våre begynner vi å forstå hva vi skal se etter.