Intervju med prosjektleder Tone Rasch, konservator

Jeg har jobbet på Teknisk museum siden 2000, og har i alle de årene vært opptatt av teknologihistorie og kvinner som produsenter, designere eller konsumenter.

Den første systematiske gjennomgangen av hvordan kvinner fremstilles i museets utstillinger var i forkant av Museumsnettverk for kvinnehistorie sitt møte på Kvinnemuseet i 2018. Der diskuterte vi ulike erfaringer som resulterte i prosjektet «Nå begynner ‘a med det der igjen». Jeg lette særlig i museets industri- og kommunikasjonsutstillinger. Jeg trodde jeg skulle finne at kjønn var knyttet til et verdisett som prioriterte det mannlige over det kvinnelige, gjennom en overvekt av mannlige historier og kjønnet teknologi, og at mennenes teknologi ville være høyere verdsatt, og derfor mer nyansert og bredere presentert, enn kvinnenes teknologi.

Jeg fant i stor grad det jeg lette etter. Kjønn er imidlertid lite tematisert i utstillingene. Industriutstillingene handler om mekanisk industri og metallindustri, selv om det også er et avsnitt om tekstilindustri, med mange kvinnelige arbeidere. Kommunikasjonshallen viser fremkomstmidler, mer enn personifiserte historier, men det meste har en implisitt kjønnet historie om kongelige bilder, flypionérer og motorsykkelrace der mennene konkurrerte. Kvinner er anonyme der de vises på bilder, og de er i stor grad presentert som illustrasjoner og eksempler, ikke virkelige personer med egen identitet.

Det var overraskende for meg at dette ikke bare gjaldt voksne mennesker, innenfor eller utenfor et organisert arbeidsliv, som fabrikken, telegrafstasjonen eller kjøkkenet. Det gjaldt i like stor grad barn. De avbildede barna var alle gutter, og ingen jenter, til tross for at barnearbeid var vanlig for begge kjønn. Det er like mange jenter som gutter som besøker museet, og det er overraskende at representativitet ikke ser ut til å ha vært i fokus da utstillingene ble bygd fra omkring 1990 og frem til i dag.

Dette er også en erfaring som bekymrer formidlerne som møter publikum og som gjør at de ønsker mer mangfold og mindre ensretting inn i utstillingene.

Min umiddelbare idé var å i alle fall synliggjøre på permanent basis noen flere kvinner i disse utstillingene. Resultatet er en mini-utstilling om Betzy Kjelsberg, kvinnesakskvinne og første kvinnelige fabrikkinspektør i Norge med ansvar for kvinnelige arbeideres arbeidsforhold fra 1910-1935. Det viste seg at hun hadde vært sentral allerede i etableringen av museets første visningssted omkring 1930, og museet har tre gjenstander i tillegg til fotografier fra hennes virksomhet. Disse er nå utstilt.