Kjønnets handlingsrom
Et synlighetsprosjekt av Bymuseet, Oslo museum
Intervju med prosjektleder Helene Huljev, fagkonsulent
Hva lette dere etter, og hva trodde dere at dere skulle finne?
Vi har tenkt at Bymuseet (og andre i Oslo museum) har et bevisst kjønnsperspektiv, og at kvinner i mange sammenhenger får en sentral plass i vårt arbeid. Derfor startet vi å lete etter alle de områdene kvinnelig nærvær er tilstede i utstillingen OsLove – byhistorie for begynnere. Det var motiverende å begynne den veien. Ved nærmere analyse oppleves likevel kjønnsbalansen tidvis skjev og unyansert. Det tror vi handler mye om i det øyeblikket man glemmer kjønn som sosialt og historisk konstruert, fort går man raskt i fellen og reproduserer gamle forestillinger og formidler kjønn på en unyansert måte.
På Bymuseet ble vi blant annet nokså overrasket over at det for eksempel ikke var noen kvinnelige kunstnere representert i basisutstillingen, og som vi vet, etter stikkprøver, at vi har mye av i samlingen.
Arbeidet har understreket det faktum at utstillinger ikke er ferdig produkter selv om utstillingsproduksjonen er over, og at de i aller høyeste grad er dynamiske, flerstemte og bør legges inn tid til å endre og evaluere etter en utstilling er åpnet. For eksempel ser vi at prosjektarbeid med konkrete kvinneperspektiv burde drysse over basisutstillingen – enten i formidling eller ved fysiske endringer, forteller Huljev.
Fra utstillingen OsLove ‒ byhistorie for begynnere. Foto: Rune Aakvik/Oslo museum
- 1/3
- 2/3
- 3/3
OsLove ‒ byhistorie for begynnere, Bymuseet. Foto: Rune Aakvik/Oslo museum
Hva fant dere?
I Bymuseets basisutstilling fant vi at begge kjønn var likt representert i henhold til visuell plassering. Også når det kom til fotografier/malerier så var kvinner godt representert (ikke 50/50, men heller ikke langt unna). Skeivhetene ble synligere når vi leste tekstene og så på hvilke personer som aktivt ble trukket fram, hvor det var flere menn enn kvinner.
Vi fant at begge kjønn på et overordnet plan var godt representert og nyansert, og at skeivheter ofte handlet om noe upresis tekst, utvalget av gjenstander, utelatte fakta og en tidvis reproduksjon av tidligere fortellinger.
Hva lærte dere?
Det viktigste vi har erfart ved å arbeide systematisk med kjønn er at det må følge hele prosjektet – både i samling, formidling og utstillingsproduksjon, og uavhengig av utstillingens problemstilling, der kanskje ikke kjønn umiddelbart fremstår som relevant.